Lengde, nedbørfelt, vannuttak og vannføring


Akerselva har en lengde på 9,8 km fra Maridalsoset til elveoset i Bjørvika. Akerselva er den nederste delen av Nordmarksvassdraget, som har en lengde på 51,7 km fra Puttmyrene til Bjørvika.  

Fra 1840-årene var det kamp om vannet i Akerselva og Nordmarksvassdraget. Etter det store vannrøveriet ved forrige århundreskifte ble vassdragets nedbørfelt økt til 272,7 km2. Vassdraget er regulert, og vannføringen varierer kraftig. Det er nå lenge siden det var behov for fløtingsvann til tømmeret i Nordmarka og industrivann til bedriftene langs Akerselva, men behovet for drikkevann er stort. Normalvannføringen i Akerselva ved Maridalsoset ville vært 5,9 m3/s hvis Maridalsvannet ikke ble benyttet som byens hovedvannkilde, lå lenge under 3,0 m3/s og har de siste 20 årene vært 3,2 m3/s.

Nordmarksvassdragets og Akerselvas lengde

Akerselva har sin fjerneste kilde nordvest for vannet Ølja, ved Puttmyrene mellom Mylla og Nordmarkas høyeste topp Svarttjernshøgda (717 moh.) i Jevnaker kommune.

Nordmarksvassdragets vestre hovedvannstreng Katnoselva, Hakloelva, Bjørnsjøelva, Skjærsjøelva, Akerselva har en lengde på 51,7 km fra Puttmyrene til Bjørvika og passerer underveis vannene Ølja, Tverrsjøen, Skarvvannet, Buvannet, Pershusvannet, Finntjern, Aklangen, Katnosa, Storløken, Krokløken, Lenseløken, Sæterløken, Store Sandungen, Hakloa, Bjørnsjøen, Skjærsjøen og Maridalsvannet.

(I Kristoffer Aamots lyriske dokumentarfilm Akerselva følger vi elva fra Puttmyrene gjennom Nordmarka, Maridalen, Nydalen, Sagene, Grünerløkka og Vaterland helt ned til utløpet i Oslofjorden. Se filmen her. Produksjon: Oslo Kinematografer (1949). 16 mm, s/h, 17 min. Kristoffer Aamots egen skildring av den 51,7 km lange eventyrlige ferden fra Puttmyrhuldra, via mannen i Helvete, til Køla-Pålsen ble trykt i tidsskriftet St. Hallvard, nr. 3, 1950.)

Nordmarksvassdragets østre hovedvannstreng Myrtjernelva, Skarselva, Dausjøelva, Akerselva, som har sin fjerneste kilde (ikke i luftlinje, men målt langs vannstrengen) i områdene sør for Svartvann og Svartputten ved Mellomkollen (537 moh.), og underveis passerer vannene Østre/Vestre Liggeren, Finntjern, Kalvsjøen, Store Gørja, Lille Gørja, Helgeren, Myrtjern, Gåslungen, Øyungen, Dausjøen og Maridalsvannet, har en lengde på ca. 32 km fra Svartvann og Svartputten til Bjørvika.

Nordmarksvassdraget har ikke alltid vært så langt. De nederste 13 km av vassdraget eksisterte ikke for 9300 år siden. Havet stod 150 m høyere enn i dag. Maridalsvannet var en fjordarm, og Akerselva fantes ikke. Landhevingen gjorde at Maridalsvannet ble skilt fra fjorden omtrent på det tidspunktet, og Akerselva ble dannet.

Til å begynne med var Akerselva mellom Maridalsoset og munningen i fjorden ikke lange stubben, men i de første århundrene etter istiden var landhevingen så kraftig at fjordkanten allerede for 7500 år siden hadde trukket seg tilbake til Badebakken. Akerselva var blitt 3,9 km lang. For 6000 år siden gikk strandlinjen ved Myraløkka, og Akerselva målte 5,6 km. For 3000 år siden gikk strandlinjen nedenfor Øvre Foss, og Akerselva var blitt 6,9 km lang. For 1200 år siden lå strandlinjen nedenfor Nedre Foss, og Akerselvas lengde var økt til 7,3 km. For 700 år siden lå elvemunningen omtrent ved Hausmanns bru, og Akerselva var blitt 8,6 km lang. For 300 år siden lå elvemunningen litt sør for Schweigaards gate, lengden på elva var da 9,1 km. I mer enn 150 år har Akerselva nå hatt tilnærmet samme lengde som i dag: 9,8 km.

Å måle Akerselvas lengde er ikke så enkelt 

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) opererer med tallet 9,78 km for Akerselvas lengde, dvs. en lengdeangivelse med et presisjonsnivå på 5 meter, eller 0,51 promille av lengden. Tallet 9,78 km er basert på etablerte konvensjoner for hvordan man måler elvers lengde, herunder hvordan man fastlegger hvor elvemunningen ligger og om man skal måle elvers lengde langs venstre bredd, høyre bredd, djupålen eller midtlinjen. Ved målingen av Akerselvas lengde har NVE tatt utgangspunkt i elvas midtlinje på det offisielle kartverket i målestokk 1 : 50 000. Et kart i så liten målestokk gjør at målt lengde blir kortere enn om man benytter et kart i større målestokk, eksempelvis 1 : 5 000. Elvas lengde blir også kortere ved å måle langs midtlinjen enn å måle langs djupålen.

Jo større kartets målestokk er, desto mer presist vil elvas midtlinje kunne fastlegges. Hvor midtlinjen går, bestemmes av hvordan elvekantene eller vannkantene er fastlagt. Dersom Akerselvas elvekanter fastlegges basert på normalvannføringen i elva, vil man få en annen og betydelig kortere midtlinje enn om elvekantene fastlegges ut ifra høyeste vannstand ved 10-årsflommen. Alene av denne grunn bør man ikke operere med et så høyt presisjonsnivå for Akerselvas lengde som NVE gjør. Vi anbefaler at tallet 9,8 km benyttes. Et presisjonsnivå på 50 meter i stedet for 5 meter er mer i samsvar med utfordringene knyttet til å måle elvas lengde.

Vi viser her også til at vannkanten for vassdrag, ifølge vannressursloven § 2 og § 3 bokstav d, skal fastlegges ut ifra høyeste vannstand ved 10-årsflommen. For Akerselva finnes det ikke kart der elvekantene, og dermed elvas midtlinje, er lagt inn i samsvar med vannressursloven.

I femte utgave (2010) av Oslo byleksikon står det at Akerselva er 9,9 km lang. På et kart i svært stor målestokk der elvekantene og midtlinjen er lagt inn i tråd med vannressursloven, og der selv de minste buktningene er lagt omhyggelig inn, vil det være mulig å måle lengden på Akerselva både til 9,9 km og langt mer enn det. Jo kortere målestav man bruker, jo lengre blir elva. Å bruke en 1 m lang målestav gir et helt annet resultat enn om man bruker en 100 m lang målestav. Byleksikonet begrunner ikke hvorfor lengden oppgis å være 9,9 km, men tallet samsvarer godt med lengdeangivelsen som Akerselvens Brugseierforening opererer med i sin 50-årsberetning, utgitt i 1918: 9,86 km.

Lengdeangivelsen 9,9 km kan alternativt forsvares ved å vise til at Akerselva faller 149 m fra Maridalsvannet til Bjørvika, og at mye av høydeforskjellen tas opp i fosser med tilnærmet loddrett fall, slik at en kork som beveger seg på vannoverflaten midtstrøms, vil ha tilbakelagt en strekning på mer enn 9,8 km dersom tilbakelagt distanse måles på et vertikalsnitt langs elvas midtlinje fra os til os. For ei elv med sterkt fall og store fosser vil elvelengden med en slik målemetode kunne bli betydelig lengre enn for ei elv med lite fall, få fosser og få stryk, selv om elvenes horisontale lengde er den samme. Det er en etablert konvensjon at elvers lengde måles i horisontalplanet.

Vi kan ikke se at det er sterke argumenter for å benytte 9,9 km i stedet for 9,8 km. At NVEs offisielle tall for Akerselvas lengde er 9,78 km, er i seg selv et argument for å holde fast på 9,8 km. Wikipedia har for øvrig lenge operert med 9,8 km som Akerselvas lengde.

Akerselva er verken 8 km, 8,2 km, 9 km eller 9,5 km lang 

Lengdeangivelsene for Akerselva spriker voldsomt. I første utgave (1938) av Oslo byleksikon står det både at Akerselva er 9 km og 10 km lang. I andre utgave (1966) oppgis ikke elvas lengde, der står det kun at Maridalsvannet er ca. 8 km fra Oslos trafikksentrum. I tredje utgave (1987) er Akerselvas lengde ikke oppgitt, i fjerde utgave (2000) heter det at Akerselva er ca. 8 km lang, mens det i femte utgave (2010) altså står at Akerselva er 9,9 km lang.

Både i første (1978) og fjerde/siste (2005) trykte utgave av Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon står det at Akerselva er 9 km lang. Det står det også i nettutgaven av leksikonet, der artikkelen om Akerselva sist ble oppdatert i 2015.

I tredje utgave (2004) av Friluftsetatens «Turguide til Akerselva» heter det at Akerselva er ca. 8 km lang. I Friluftsetatens «Turguide Akerselva» (2007) heter det at Akerselva er 8,2 km lang. I femte/siste opplag (2015) av «Turguide Akerselva» (nå utgitt av Bymiljøetaten) heter det fortsatt at Akerselva er 8,2 km lang. I Oslo kommunes faktaark om «Oslos byvassdrag» (2017) står det at Akerselva er 9,5 km lang.

Hvor tas disse tallene fra? Er det i det hele tatt noen som har målt? Det er i alle fall ikke Akerselvas lengde i luftlinje fra os til os som er målt, for den er 7,5 km.

Den tilsynelatende presise lengdeangivelsen 8,2 km i kommunens «Turguide Akerselva», som er spredt i store opplag, har dessverre også fått stort gjennomslag. Lengden 8,2 km er kommet på trykk i Oslo Byes Vels tidsskrift St. Hallvard (1/2010) og er tatt i bruk av bl.a. Arbeidermuseet på Sagene. I 2017 fant vi ut at det var på tide å ta tak i problematikken og la ut artikkelen «1,6 km av Akerselva sporløst forsvunnet på Sagene!» på MAVs nettside: 1,6 km av Akerselva sporløst forsvunnet på Sagene!

Det gikk ikke mange dagene før Arbeidermuseet produserte en video som skulle forklare tallet 8,2 km: https://www.facebook.com/944453062320102/videos/1193588730739866/.
En fiffig og humoristisk forklaring der den lukkede delen av Akerselva fra Oslo Plaza til PWC-bygget ikke ble regnet med i det 8,2 km lange, åpne arbeidermuseet langs Akerselva. Problemet er bare at dette lukkede partiet kun er 430 meter langt. Selv om man legger til det lukkede partiet av elva på 110 meter ovenfor Gullhaug Torg i Nydalen, ender en fortsatt opp med et åpent museum med en lengde på 9,2–9,3 km, og ikke 8,2 km. 8,2 km er for øvrig Akerselvas lengde fra Maridalsoset til Nybrua.

Nedbørfelt og kamp om vannet 

Vassdragets naturlige nedbørfelt ovenfor Maridalsoset er 208,9 km2, mens nedbørfeltet i bysonen nedenfor Maridalsoset utgjør 17,2 km2. Vassdragets nedbørfelt i Nordmarka ble tidlig på 1900-tallet kunstig økt med 46,6 km2, slik at vassdragets samlede nedbørfelt nå er 272,7 km2. Vi har da valgt å ikke regne inn Hovinbekkens nedbørfelt på 11,1 km2 i vassdragets samlede nedbørfelt, selv om bekkekulverten munner ut i Akerselva omtrent under spor 2 på Oslo S.

Hovinbekken som i forbindelse med byggingen av Hovedbanen fra Christiania til Eidsvoll var blitt lagt om slik at bekken fikk sitt utløp i fjorden via Tøyenbekken, ble i 1879 ført videre vestover slik at alt bekkevannet i 135 år har blitt ledet ut i fjorden via Akerselva. Tørrværsvannføringen i Hovinbekken har fra 2014 blitt ledet via Midgardsormen til Bekkelaget renseanlegg og havner følgelig ikke lenger i Akerselva, men ved større vannføring og høy sjøvannstand havner vannet fra kulverten for Hovinbekken fortsatt i Akerselva.

At Akerselvas nedbørfelt økte med 46,6 km2 tidlig på 1900-tallet, skyldtes rent tjuveri, og var et resultat av en langvarig kamp om vannet.

Da vanninntakene til Christianias første vannledninger (i form av uthulte trestokker) ble anlagt ved Nedre Vøien Mølle i 1624, 1680, 1720, 1833 og 1836, var det liten konkurranse om elvevannet, men dette endret seg da industrien etablerte seg langs Akerselva fra 1840-årene. Bedriftene trengte stabil vanntilførsel for å drive vannhjul og turbiner, og protesterte da kommunen i 1847 anla to nye vannledninger. Allerede på 1830-tallet hadde det begynt å murre blant brukseierne. Befolkningsveksten gjorde at byens behov for vann hadde økt.

Vannmengden i Akerselva var egentlig tilstrekkelig til å dekke både byens og bedriftenes vannbehov. Problemet var den ujevne vannføringen gjennom året. Å regulere vannføringen ved å bygge nye og større damanlegg ved Bjørnsjøen og Fyllingen ble vurdert, men forkastet siden Wedel Jarlsberg, av hensyn til tømmerfløtingen, ikke ville gi fra seg styringen over damlukene i Nordmarka. Kommunen bygde i stedet en dam ved Maridalsoset. Den stod ferdig i 1854, men ble erstattet av en bedre dam allerede i 1860.

Kommunen og Wedel Jarlsberg, som eide Brekke bruk og fortsatt ønsket å fløte tømmer ned til sagbruket, inngikk en avtale om reguleringen av dammen samme år. Normalvannføringen ble satt til 90 kubikkfot pr. sekund (2 779 l/s), det kunne slippes mer vann når vannspeilet var mindre enn 2 fot 10 tommer (dvs. 89 cm ettersom en norsk fot, til forskjell fra en engelsk fot, var 31,374 cm) under merket for høyeste regulerte vannstand (8 fot 2 tommer (256 cm) på dammens målestang), det måtte aldri slippes mer enn 64 kubikkfot pr. sekund (1 976 l/s) når vannspeilet var lavere enn dette, og eieren av Brekke bruk kunne kreve at det ble tappet nødvendig vann til fløting av tømmer så lenge dette ikke førte til at vannspeilet ble stående mer enn 2 fot 10 tommer under merket.

Selv om de øvrige brukseierne ikke var fornøyd med manøvreringsreglementet for dammen, bidro byggingen av dammen til å ivareta også deres interesser, i det minste et stykke på vei. Ved å holde tilbake vann i Maridalsvannet i flomperioder kunne det oppmagasinerte vannet slippes ut i elva i tørkeperioder hvor bedriftene ellers ville hatt for liten tilgang på driftsvann. Reglementet hadde en passus om at Akerselva skulle ha en mest mulig jevn og regelmessig vannføring, men hadde ikke regler om minstevannføring for å sikre driftsvann til brukene.

I 1860 tok kommunen i bruk byens to første hovedvannledninger i støpejern, én langs østsiden og én langs vestsiden av Akerselva. Vanninntaket ble nå lagt lenger opp i elva, like ovenfor Treschows bru. Etter datidens målestokk hadde Christiania dermed fått et moderne vannverk, med høyt vanntrykk. De to støpejernsledningene, begge med en diameter på 12″, hadde til sammen en kapasitet på 193 l/s, nesten en femdobling av de sju trerørsledningenes samlede kapasitet på 42 l/s.

Økende forurensning fra bedriftene lenger opp i elva, og ikke minst problemet med sagflis fra sagbrukene, som tettet igjen jernrørene, gjorde at det nye vanninntaket allerede i 1867 ble flyttet opp til Maridalsvannet, og fikk en 18″ inntaksledning. I tillegg skulle det etableres et reserveinntak i Nydalsdammen. Vannverkets kapasitet ble økt med nesten 50 prosent.

Dermed ble enda flere av bedriftene langs Akerselva berørt av kommunens uttak av vann. Dette fikk eierne av fallrettighetene i elva til å stifte Akerselvens Brugseierforening i 1867 for å ivareta sine interesser. De bestred kommunens rett til å ta ut vann uten tillatelse fra brukseierne og krevde at manøvreringsreglementet for dammen ved Maridalsoset ble endret. Nydalens Compagnie gikk i 1870 til sak mot kommunen og krevde at både inntaket i Maridalsvannet og reserveinntaket i Nydalsdammen måtte stenges, og at kommunen måtte erstatte det økonomiske tapet som bedriften var påført.

Rettsbehandlingen trakk ut i tid. Imens posisjonerte partene seg. Brugseierforeningen fikk i 1876 kjøpt disposisjonsretten over dammene i Nordmarka fra Wedel Jarlsberg på betingelse av at de overtok ansvaret for tømmerfløtingen. Kommunen søkte Indredepartementet om adgang til å ekspropriere den vannmengden som var nødvendig for å sikre innbyggernes vannforsyning, og ønsket også å øke høyden på dammen i Maridalsvannet.

Nydalens Compagnie vant saken i to rettsinstanser. Christiania kommune hadde allerede påkjært rettsavgjørelsen til Høyesterett da styrkeforholdet mellom partene brått endret seg. Kommunens ekspropriasjonsrett ble fastslått ved kongelig resolusjon. Kommunen fikk i 1879 rett til å demme opp Maridalsvannet med 4 fot (1,25 m) og til å ta ut en samlet vannmengde på 12 kubikkfot pr. sekund (371 l/s). Partene innledet etter dette forhandlinger med sikte på å komme fram til en minnelig ordning.

Forhandlingene ledet i 1885 til en avtale der kommunen fikk rett til å ta ut 310 l/s mot å betale brukseierne en engangssum på kr 1 050 000 og kostnadsfritt overdra dammen ved Maridalsoset til brukseierne. Brukseiernes erstatningskrav overfor kommunen ble frafalt, og alle pågående rettsprosesser ble hevet.

Det store vannrøveriet 

Mens Christianias folketall i 1885 var 130 000, talte byens befolkning 190 000 personer i 1896, og skulle vokse til 228 000 allerede i 1900. Midt på 1890-tallet var vannforbruket økt så mye at 310 l/s ikke ville være tilstrekkelig til å dekke behovet fremover. Vann- og kloakkvesenet foreslo derfor å øke høyden på demningen ved Maridalsoset og å øke uttaket av vann til 500 l/s.

Brugseierforeningen ønsket ikke dette og foreslo i stedet å utvide Maridalsvannets nedbørfelt med tre nye nedbørfelt på henholdsvis 12,8 km2, 11,7 km2 og 22,1 km2, i alt 46,6 km2, ved å anlegge tunneler fra Ørfiske i retning Movann, fra Trehørningen til Helgeren og fra Gjerdingen til Store Daltjuven og videre i retning Sandungskalven. Ved å overføre vannet til Nordmarksvassdraget ville Maridalsvannet i et normalår tilføres en ekstra vannmengde på henholdsvis 275 l/s, 250 l/s og 400 l/s fra disse tre nedbørfeltene, i alt 925 l/s.

De tre nedbørfeltene og de fire tunnelene for overføring av vann til Nordmarksvassdraget vises på kartet under, hentet fra Tallak Moland (2006) Historien om Nordmarka gjennom de siste 200 år, s. 93.

Selv hadde brukseierne ingen mulighet til å skaffe seg kontroll over dette vannet som i uminnelige tider hadde rent ned i Hakadal og Nittedal. Vassdragsloven av 1887 åpnet ikke for å ekspropriere vann til næringsformål, kun til husbruk, dvs. for å sikre vannforsyningen til befolkningen. Brugseierforeningen måtte følgelig få Christiania kommune til å ekspropriere vannet som rant ned i Hakadalselva via Store Skillingen og Harestuvannet, og ned i Nitelva via Ørfiskebekken. Dermed ville brukseierne kunne slippe å gi fra seg noe mer av dagens vann fra Nordmarksvassdraget, det være seg gjennom avtale eller ekspropriasjon, og ville kunne sikre seg deler av det nye vannet til å drive fabrikkene langs Akerselva.

Brukseierne strakk seg langt for å få kommunen med på laget og for å styrke mulighetene for at ekspropriasjonssøknaden skulle gå igjennom. Vel vitende om at det ville gå mange tiår før kommunen eventuelt ville få behov for å ta ut så mye vann (mange mente at behovet først ville melde seg dersom byens befolkning økte til 800 000), ga brukseierne kommunen rett til å ta ut ikke bare den tidligere avtalte vannmengden på 310 l/s, men også hele den ekstra vannmengden på 925 l/s som ekspropriasjonen ville gi, dvs. i alt 1 235 l/s (eller 1,235 m3/s). Ja, brukseierne ga kommunen rett til å ta ut denne vannmengden selv i tørkeperioder.

Kommunen skulle dekke ekspropriasjonskostnadene, samt betale brukseierne tre millioner kroner. Brukseierne skulle på sin side bygge og drifte anleggene, med tunneler, dammer og veier. Etter først å ha blitt forkastet av formannskapet ble forslaget fra Brugseierforeningen vedtatt av Kristiania bystyre med knapt flertall høsten 1899, og ekspropriasjonssøknad sendt Indredepartementet i november samme år.

Berørte parter fikk anledning til å uttale seg. Både Nittedal kommune og bedriftene som brukte vannet i sin virksomhet, protesterte. De mente det ikke gikk an å ta fra nittedølene det vannet som fraktet tømmer ned Gjerdingselva til Harestuvannet, drev Hakadals Verk, ga kraft til Nitedal Krudtværk og sikret vann til bøndenes jorder. Eier av Strøm Sag og eier av Fabrik for Hægter, Knappenaale samt Haarnaale motsatte seg ekspropriasjon i sin uttalelse.

I Nittedal kommunes uttalelse het det: «Herredsstyret er af den bestemte Opfatning, at det hverken er overensstemmende med Vasdragslovens Ord eller Aand, at det industrielle Liv inden en allerede før stor og rig Kommune ad en saadan Omvei, som her søges aabnet, skal kunne tilvende sig Fordele paa en mindre Kommunes Bekostning.» I uttalelsen listet herredsstyret opp de ulempene en ekspropriasjon ville medføre for bedriftene i kommunen og pekte på at redusert vanntilgang også ville gjøre det vanskeligere å starte nye bedrifter.

Protestene ble ikke tatt til følge. Heller ikke Aker kommunes anmodning om å gjøre konsesjonen avhengig av et samarbeid mellom Aker og Kristiania om fordeling av vann. I januar 1901 fikk Kristiania kommune departementets tillatelse til å ekspropriere vannet uten slike betingelser.

Men nittedølene ga seg ikke. En gruppe grunneiere gikk til sak mot Kristiania kommune. De hevdet at ekspropriasjon etter vassdragsloven var ulovlig ettersom 1) overføring av vann fra ett vassdrag til et annet ikke hjemles i loven, 2) loven kun gir adgang til å ekspropriere vann til husbruk, ikke til drivkraft, og 3) det eksproprieres mer vann enn Kristiania vil trenge i overskuelig fremtid. Grunneierne tok saken helt til Høyesterett, men tapte der i 1906.

Nitedals Krudtværk fikk store problemer da Ørfiskebekken, som drev verket, ble tørrlagt, og krevde at hele anlegget ble innløst. Saken endte med at kruttverket fikk erstatning fra Kristiania kommune og ble drevet videre.

Anleggsarbeidene i Nordmarka var omfattende. Selv om arbeidene pågikk helt fram til 1915, kunne vannet fra de tre nedbørfeltene overføres til Nordmarksvassdraget allerede fra 1907, 1908 og 1909.

Til vannproduksjon tok kommunen i tiårene 1910–1919, 1920–1929 og 1930–1939, i tillegg til de 310 l/s som fulgte av avtalen av 1885, ut i snitt henholdsvis ca. 200 l/s, ca. 400 l/s og ca. 650 l/s av de ekstra 925 l/s som de nye nedbørfeltene ga i normalår. Fram til 1930 kom med andre ord mer enn 2/3 av vannet som var røvet fra nittedølene, brukseierne langs Akerselva til gode, og ser vi hele 30-årsperioden fram til andre verdenskrig under ett, stakk brukseierne av med 55 % av vannet.

Først etter at Norge ble okkupert og Oslos befolkning økte med nesten 50 000 tyskere, ble vannproduksjonen i Maridalsvannet større enn avtalen av 1899 tillot. I 1941 ble det tatt ut 1308 l/s fra Maridalsvannet, 73 l/s mer enn avtalens 1235 l/s.

Akerselvens Brugseierforening hadde i 1935 foreslått at kommunen kunne få utvide uttaket av vann med 650 l/s, og at brukenes kraftstasjoner kunne drives med vann fra Akerselva kun om vinteren slik at kommunen fritt kunne disponere vannet om sommeren. Brukene skulle til gjengjeld få gratis elektrisk kraft fra kommunen om sommeren, og ved vannmangel også om vinteren. Partene klarte ikke å komme til enighet, og saken ble stilt i bero.

I 1941 tok så Akerselvens Brugseierforening skrittet fullt ut og foreslo at alle vannressursene i Nordmarka skulle overtas av kommunen. Som motytelse skulle brukene langs Akerselva få elektrisitet fra kommunens kraftverk. I tillegg måtte kommunen overta Brugseierforeningens forpliktelser overfor skogeieren i Nordmarka, herunder ansvaret for tømmerfløtingen.

I 1947 ble partene enige om en avtale. Kommunen overtok alle rettighetene og pliktene i henhold til Brugseierforeningens avtale med Wedel Jarlsberg av 1876 og alle anleggene som var bygd i henhold til en avtale med skogseieren av 1899. Som kompensasjon for tapet av vannrettighetene fikk bedriftene utbetalt en engangssum og fikk en uoppsigelig avtale om levering av rimelig elektrisk kraft og rent vann. Avtalen ble vedtatt av bystyret i 1952 og trådte i kraft 1. januar 1954.

Bedriftene fikk dermed rett til evigvarende, sterkt subsidiert erstatningskraft fra kommunen. I takt med at industriproduksjonen langs Akerselva er blitt lagt ned og brukene ikke lenger har hatt behov for elektrisk kraft, har bedriftene som tidligere brukte fossene til å drive vannhjul og turbiner, kunnet videreselge den billige elektriske kraften til tredjemann på brukets egen grunn eller til bruk som er, eller har vært, umiddelbar nabo.

Etter at byrådet i 2003 vedtok å ekspropriere 9,8 dekar av eiendommen Nedre Foss for å opparbeide dette arealet langs Akerselva til park, ble eieren KLP Eiendom ved ekspropriasjonsskjønnet i 2005 tilkjent en erstatning på 11,7 mill. kr for retten til billig erstatningskraft. Her hadde eier inngått avtale både med eier av Nedre Foss gård, eier av Grünerløkka studenthus og eier av Vulkan-området på den andre siden av elva om kjøp av elektrisk kraft. Ved utmålingen av erstatningen la skjønnsretten til grunn at KLP som eier ville kunne få omsatt all erstatningskraften innenfor det fastsatte årlige volumet på 2,32 GWh.

Akerselvens Brugseierforening ble oppløst i 1953. Den hadde da utspilt sin rolle. Med stor kløkt hadde den mektige foreningen helt siden 1867 klart å sikre brukene vann til driften, og til og med klart å få kommunen med på å røve vann fra Nittedal kommune på et tidspunkt da brukene stod i fare for å miste en stadig større del av vannet i Akerselva. Da industrien langs Akerselva ikke lenger hadde behov for vannkraften, lyktes foreningen med å sikre eierne en evigvarende årlig erstatning for tapet av vannrettighetene.

Vanntilsiget til Maridalsvannet  

Før det store vannrøveriet var vanntilsiget til Maridalsvannet i gjennomsnitt 5,0 m3/s. Etter det store vannrøveriet økte vanntilsiget til 5,9 m3/s, derav 4,0 m3/s fra Skjærsjøelva (Vestre Nordmarksvassdraget) og 1,5 m3/s fra Dausjøelva (Østre Nordmarksvassdraget), mens den samlede tilførselen fra Grytebekken, Lautabekken og de andre bekkene med direkte utløp i Maridalsvannet ikke utgjorde mer enn 0,4 m3/s.

Variasjonene i vanntilsiget er imidlertid store, både på års-, måneds-, og døgnbasis. I 1921 og 1947 var årstilsiget så lavt som 2,3 m3/s og 2,6 m3/s. I 1927, 1951 og 1967 var årstilsiget over 9,0 m3/s, og i 2000 hele 10,5 m3/s. Månedstilsiget for desember–mars er i snitt 2,7 m3/s, for april 10,6 m3/s, for mai 15,8 m3/s, for juni–september 4,5 m3/s og for oktober–november 7,8 m3/s. Månedstilsiget varierer imidlertid sterkt fra år til år.

Månedstilsiget var mindre enn 0,2 m3/s i minst to av årets måneder både i 1935, 1940, 1942, 1956, 1959, 1975, 1976, 1983 og 1986. Månedstilsiget var større enn 20,0 m3/s i april måned både i 1894, 1910, 1920, 1937, 1948 og 1999, med en topp på 26,2 m3/s i 1937, og større enn 30,0 m3/s i mai måned både i 1931, 1951, 1966, 1977 og 1988, med en topp på 38,9 m3/s i 1931. Månedstilsiget var større enn 20,0 m3/s i oktober måned både i 1891, 1961, 1964, 1987 og 2000, med en topp på 24,9 m3/s i 1987, og større enn 20,0 m3/s i november måned både i 1916, 1926, 1929, 2000 og 2006, med en ekstremtopp på 42,4 m3/s i 2000.

Det foreligger ikke tall for døgntilsiget til Maridalsvannet, men her er variasjonene selvsagt enda større enn for månedstilsiget. I ekstremåret 2000 må døgntilsiget ha vært langt over 50 m3/s i deler av november måned. Den gang tømmerfløtingen pågikk i Nordmarka, ble det sluppet ca. 45 m3/s ut fra Bjørnsjøen når fløten gikk, noe som førte til at det 3,89 km2 store Maridalsvannet steg med 4 cm i timen når tømmeret kom dansende ned strykene. Fløtingen startet normalt i siste halvdel av mai og tok som oftest 6–10 uker.

Damregulering og manøvreringsreglement 

Manøvreringen av damanlegget ved Maridalsoset, det vil si mengden vann som slippes ut i Akerselva, styres av en rekke forhold. Disse er nedfelt i manøvreringsreglementet av 1995. Manøvreringen styres først og fremst av magasinfyllingen i Maridalsvannet, aktuelt og forventet tilsig til dette vannmagasinet, behovet for inntaksvann til drikkevannsproduksjon ved Oset vannbehandlingsanlegg, ønsket om å redusere faren for flomskader og kravene til minstevannføring i Akerselva. En tar også hensyn til behovet for lokkeflommer for oppgang av laks og ørret og behovet for å redusere vannføringen ved habitatstiltak eller andre nødvendige tiltak i elva eller elvas kantsoner.

Ved å benytte Maridalsvannet og de store vannene i Nordmarka til flomdemping, dvs. styre vannmengden slik at en kan øke magasinfyllingen under flom, forsøker en å unngå store flomtopper i Akerselva. Ved lavt vanntilsig til Maridalsvannet og minkende magasinfylling, reduseres vannføringen i Akerselva for å sikre drikkevannsproduksjonen. En forsøker å styre vannmengden ut ifra målet om tilnærmet 100 % magasinfylling etter snøsmeltingen om våren, dvs. i månedsskiftet mai/juni, ettersom dette sikrer vannforsyningen ved lave tilsig senere på året og øker sannsynligheten for at det er nok vann til lokkeflommer for fisken om høsten, samtidig som faren for høstflom i Akerselva blir relativt beskjeden. Det å styre vannmengden på en god måte er krevende i perioder med snøsmelting og flom.

Laveste regulerte vannstand (LRV) og høyeste regulerte vannstand (HRV) for Maridalsvannet er henholdsvis 146,60 moh. og 149,16 moh., noe som gir en reguleringshøyde på 2,56 m. Nordmarksvassdraget har 26 regulerbare magasiner. Manøvreringsreglementet stiller krav om flomdemping ikke bare i Maridalsvannet, men også i flere av de store markavannene. Katnosa, Sandungen, Hakloa, Fyllingen og Bjørnsjøen skal ha en vannstand 1,0 m under HRV i oktober, for Skjærsjøen er kravet 0,5 m.

Vannproduksjon og vannføring i Akerselva 

I alle årene før 1860 ble under 1 % av normalvannføringen i Akerselva tatt ut til vannproduksjon, i årene videre fram til 1896 under 5 %. Etter at vannet fra de nye nedbørfeltene ble overført til Nordmarksvassdraget i 1907–1909, ble 6–7 % av det nye normaltilsiget til Maridalsvannet på 5,9 m3/s tatt ut til vannproduksjon de første årene. I mellomkrigsårene steg uttaket fra 10 % til 20 % av det som ville vært normalvannføringen i Akerselva uten vannuttak. Uttaket passerte 30 % da Aker ble slått sammen med Oslo i 1948, og 40 % i 1960. I 35-årsperioden 1963–1997 gikk i snitt 51 % av vanntilsiget til Maridalsvannet til vannproduksjon, dvs. over halvparten av vannet, mens 49 % havnet i Akerselva. I 20-årsperioden 1998–2017 har i snitt 46 % gått til vannproduksjon, mens 54 % har havnet i elva.

I 1910-årene, 1920-årene, 1930-årene, 1940-årene, 1950-årene og 1960-årene ble det i snitt tatt ut henholdsvis 0,5 m3/s, 0,7 m3/s, 1,0 m3/s, 1,4 m3/s, 2,1 m3/s og 2,8 m3/s fra Maridalsvannet til vannproduksjon, noe som ga en vannføring i Akerselva på henholdsvis 5,4 m3/s, 5,2 m3/s, 4,9 m3/s, 4,5 m3/s, 3,8 m3/s og 3,1 m3/s i normalår. I toppåret 1966 ble det tatt ut hele 3,3 m3/s til vannproduksjon. Hadde 1966 vært et normalår med et vanntilsig til Maridalsvannet på 5,9 m3/s, ville hele 56 % av vannet ha gått til vannproduksjon, mens kun 2,6 m3/s hadde rent ut i Akerselva (ved lik magasinfylling ved årets inngang og utgang).

I 35-årsperioden 1963–1997 og 20-årsperioden 1998–2017 ble det i snitt tatt ut henholdsvis 3,0 m3/s og 2,7 m3/s fra Maridalsvannet. I 2017 var tallet kommet ned i 2,5 m3/s.

Normalvannføringen i Akerselva nedenfor Maridalsoset var 2,9 m3/s i årene 1963–1997 og 3,2 m3/s i årene 1998–2017, men vannføringen varierte fra år til år. I det ekstremt tørre året 1996 var gjennomsnittsvannføringen i Akerselva kun 0,8 m3/s. Det året ble hele 80 % av vanntilsiget til Maridalsvannet benyttet til vannproduksjon. I det ekstremt våte året 2000 var gjennomsnittsvannføringen i Akerselva nesten ti ganger så stor. Det året ble kun 25 % av vanntilsiget til Maridalsvannet benyttet til vannproduksjon. Ved samme vannproduksjon ved Oset vannbehandlingsanlegg som i 2017, vil normalvannføringen i Akerselva bli 3,4 m3/s i årene fremover.

Akerselvas vannføring gjennom året 

Vannføringen i Akerselva varierer betydelig gjennom året. Akerselva har normalt en markant vårflom i april–mai, og en flom sent på høsten. Enkelte år har flommene vært spesielt kraftige, og i 1830 førte et dambrudd ved Bjørnsjøen til store flomskader langs Akerselva. Ved rekordflommen i Akerselva 15. november 1877 var vannføringen over 60 m3/s, og antakelig nesten like stor 5. november 1882. Senere har vannføringen kun noen få ganger vært over 40 m3/s, noe som primært skyldes bedre regimer for å regulere vannmengden og større muligheter for å holde mer vann tilbake i magasinene i Nordmarka.

Ved storflommen i oktober 1987 var vannføringen i Akerselva 41 m3/s, i november 2006 hele 43 m3/s. På grunn av store nedbørmengder gikk Akerselva flomstor i mer enn to måneder fra midten av oktober og helt til jul i 2000. I nesten fire uker var vannføringen over 30 m3/s. Du kan se den 10 minutter lange filmen her: Akerselva i flom 2000

Basert på data for 60-årsperioden 1956–2015 er flomverdiene for Akerselva beregnet å være: årsflom 19,7 m3/s, femårsflom 26,1 m3/s, tiårsflom 32,4 m3/s, femtiårsflom 47,9 m3/s. Uten reguleringen av Maridalsvannet og dammene i Nordmarka ville flomverdiene for Akerselva nedenfor Maridalsoset vært vesentlig høyere, selv uten klimapåslag.

Vann- og avløpsetaten (VAV) styrer vannmengden som slippes ut fra Maridalsvannet. Ifølge manøvreringsreglementet skal Akerselva ved Maridalsoset ha en vannføring på minst 1,5 m3/s i perioden april–oktober og minst 1,0 m3/s i perioden november–mars. Enkelte år har det imidlertid vært sluppet mindre vann i elva, i kortere perioder så lite som 0,25 m3/s.

I 1996 var vannføringen i Akerselva lavere enn minstevannføringen i hele ti av årets måneder, og svingte rundt 0,5 m3/s i sju av månedene hvor minstevannføringen er 1,5 m3/s. VAV fikk dispensasjon fra Fylkesmannen for å sikre vannforsyningen til Oslos befolkning.

Det har vært foreslått å senke minstevannføringen på vinteren fra 1,0 m3/s til 0,5 m3/s for å øke magasinfyllingen i Maridalsvannet i ugunstige år og sikre drikkevannsforsyningen. En slik endring i manøvreringsreglementet vil være svært uheldig for den økologiske tilstanden i Akerselva.

Vannføring under 0,75 m3/s fører til store endringer i elvebredde, vanndekket areal, vannhastighet og dyp, noe som reduserer det produktive arealet og kvaliteten på oppvekstområdene for laks og ørret. Sand og silt reduserer samtidig eggoverlevelsen i gytegroper. Redusert og stabilt lav vannføring kan føre til endrede temperaturforhold, innefrysing av rogn og plommesekkyngel, og økt sedimentering med tilstopping av sand i hulrom i bunnsubstrat og mellom steiner. Avrenning og tilsig av organisk materiale, episodiske utslipp til elva, gravearbeider m.m. får samtidig større konsekvenser ved lav vannføring, som gir redusert fortynningsgrad. Lavere vannføring enn 0,75 m3/s bør derfor ikke tillates selv i svært tørre år.

For å sikre optimale forhold for gyting, herunder tilstrekkelig vanndybde, bør sommervannføringen på 1,5 m3/s forlenges til 15. november. Jf. at laksen i Akerselva i hovedsak gyter i første halvdel av november.

Medianvannføringen i Akerselva ligger mellom 1,0 og 1,2 m3/s fra første uke i desember til siste uke i mars, stiger så bratt til 5,0 m3/s den 17. april, får en liten dupp på 4,3 m3/s ei uke senere, før vannføringen igjen stiger og kulminerer på 5,3 m3/s første uke i mai. Deretter synker medianvannføringen jevnt til 1,5 m3/s siste uke i mai og holder seg på denne minimumsverdien fram til og med første uke i august. Så stiger medianvannføringen noenlunde jevnt de neste fire ukene til 4,5 m3/s den 4. september, flater midlertidig litt ut, før den kulminerer på 5,0 m3/s to–tre uker senere. Deretter synker medianvannføringen raskt til en bunn på 2,5 m3/s den 7. oktober, stiger til 3,3 m3/s allerede tre dager senere og holder seg på dette nivået fram til 20. oktober, før den synker jevnt og når en bunn på 1,8 m3/s første uke i november. Så stiger medianvannføringen jevnt og kulminerer på 3,6 m3/s den 15. november, synker jevnt til 1,7 m3/s siste uke i november og til under 1,2 m3/s første uke i desember.

(Ønsker du å vite hvor stor vannføringen i Akerselva er akkurat i dag, eller hvordan vannføringen har endret seg fra dag til dag de to siste månedene, kan du gå inn på denne lenken: Vannføring for Akerselva. Her vises også medianen (50 %-persentilen), 25 %-persentilen og 75 %-persentilen for 30-årsperioden 1983–2012, og begreper forklares.)

 

Hovedkilder 

Bryhni, Inge (1996) «Akerselva slik geologen ser den.» I Johannes A. Dons mfl.: Oslo-traktenes geologi med 25 turbeskrivelser. Nesbru, Vett & Viten, s. 116–121.

Bull, Hans (1918) Akerselvens Brugseierforening gjennem femti aar, 1867–1917. Christiania, Brugseierforeningen.

Johansen, Tor Are (2001) Under byens gater. Oslos vann- og avløpshistorie. Oslo, Vann- og avløpsetaten.

Kirkebøen, Stein Erik (2016) Kampen om vannet. Årsskrift 2016. Grua, Maridalens Venner.

Ljøgodt, Lars (1975) Hammeren kraftverk 75 år. Oslo, Oslo Lysverker.

Moland, Tallak (2006) Historien om Nordmarka gjennom de siste 200 år. Oslo, Christiania forlag.

Moland, Tallak (2011) Historien om Akerselva gjennom de siste 400 år. Oslo, Christiania forlag.

Moland, Tallak (2016) Nok vann til byen. Vannforbruket i Oslo 1886–2015. Oslo, Vann- og avløpsetaten.

Moland, Tallak (2017) Bortgjemt bekk. Historien om Hovinbekkens lukking og gjenåpning. Oslo, Vann- og avløpsetaten.

Morstad, Petter (2008) Optimalisering av tappestrategier i Maridalsvassdraget i Oslo. Avveiing mellom vannforsyning og flomskader. Masteroppgave i geofag. Oslo, UiO, Institutt for geofag.

NIVA (2011) ROS Maridalsvannet – Oset. Rapport 6221-2011. Oslo, Norsk institutt for vannforskning.

NIVA (2013) Vannforskriften – Effekter av fysiske inngrep i Oslomarka og forslag til tiltak. Rapport 6508-2013. Oslo, Norsk institutt for vannforskning.

NVE Atlas (https://atlas.nve.no/)

NVE Nevina (https://www.nve.no/karttjenester/kartverktoy/nevina/)

Oslo kommune (2017) Faktaark. Oslos byvassdrag. Oslo, Oslo kommune.

Saltveit, Svein Jakob og Åge Brabrand (2002) Nytteeffekten av spyleflommer i Akerselva. Oslo, UiO, Naturhistorisk museum.

Saltveit, Svein Jakob og Åge Brabrand (2016) Konsekvenser av vannføringsendringer og lave vannføringer på biologiske forhold i Akerselva. Rapport nr. 55. Oslo, UiO, Naturhistorisk museum.

Saltveit, Svein Jakob, Trond Bremnes, Åge Brabrand og Henning Pavels (2016) En vurdering av økologisk tilstand i Akerselva og Hovinbekken basert på bunndyr og fisk. Rapport nr. 50. Oslo, UiO, Naturhistorisk museum.

VAV (2018) Årsberetning 2017. Oslo, Vann- og avløpsetaten.